"
Kan du fortelle hvordan det var? Jeg skal dit om to uker, akkuratt samme sted, så vi får sikkert samme greia. "
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte, dette har vært den mest sykeste opplevelsen jeg har opplevd, og kommer nok ikke til og glemme den med en gang. Jeg tror jeg aldri har vært så kald, trøtt, sliten, sulten men likevel sinnsykt spent på samme tid!
Startet med at vi ble delt inn i familier på 25, vi fikk vært vårt pass med navn, fødselsdato, fødeby, fingeravtrykk og noen tall vi måtte huske. Kan fortsatt hele passet utenatt! Jeg het Hafsha Kuku, var født i Al fasho den andre juni 1999. Etter vi hadde fått passene og informasjon, startet rollespillet. Da måtte vi dra til ambassaden(?) for og skaffe opp 12 papirer som var viktig, dessverre fikk vi kun syv, men nå var det likevel ingen andre som klarte tolv heller. Etter en del timer med venting, kjønnsdiskriminering og engelsk kunne vi endelig komme oss ut, noe som ikke lenger var så "endelig".
Vi gikk ute lenge, det ble kaldere og kaldere, vannflaska frøys til is, sekkene vi hadde på ryggen var tunge, vi hadde ikke spist på lenge og det ble mørkere og mørkere. For hver bil som kom, måtte vi gjemme oss. Vi slang oss i grøfta og gjemte oss for og ikke bli tatt av bilene, hvis ikke måtte vi starte alt på nytt.
Etter og ha gått en del timer, med hopping i grøften og kun snøen som lyste opp veien for oss, kom vi fram til en millitærbase. Der måtte vi ta en del pushups, situps og hopping med sekken på ryggen. Om vi sa et ord, måtte vi legge oss ned og ta femten push ups. Jeg kjente en sikkelig redsel inni meg, det var så sinnsykt skummelt og stå der, med blikket ned, holde helt kjeft, mens en millitærmann roper "ARE YOU COLD?" om vi svarte ja, ble det tre runder opp en bakke og ned igjen, eller en del push ups.
Alle jentene måtte dekke til håret. Hadde man panneluggen eller bare en flette framme, var man stempla som HOOKER, og ble skreket i ansiket "YOU LOOK LIKE A HOOKER!", så her var det meningen og skjule alt av hår med lue og skjerf, hvem ville vell ta tjue push ups med sekk kun for og ha panneluggen framme?
Når vi endelig hadde kommet oss ut fra millitærbasen, eller grensen som jeg egentlig tror det var(?) så kom vi fram til stedet hvor vi skulle sove. Nemlig ute. Vi ante ikke hvor mye klokken var, for det er verken lov og ha med mobil, ipod, kamera eller klokke. Det vi fikk var en håndfull med ris, presenning og ligge på, og så skulle vi pakke oss ned i soveposene og sove.
Jeg anbefaler alle virkelig og ha med en varm og tykk sovepose, selv om det kan være tungt, er det virkelig verdt det. Jeg hadde nemlig hørt vi skulle sove inne, så soverposen jeg hadde med var ikke beregnet for 20- grader om vinteren, for og si det sånn. Jeg har aldri, og da mener jeg virkelig ALDRI vært så frossen og skjelvet så mye på så lang tid. Det var helt seriøst det værste jeg har vært på med, for beina mine fryste fast, som gjorde at jeg ikke klarte reiste meg opp, holde balansen eller gå. Heldigvis fikk jeg låne soverpose av en som ikke hadde planer om og sove, så jeg fikk meg søvn i en halv time før vi våknet opp med lommelykter som blendte oss i ansiktet og en mann som ropte at vi måtte pakke fort, og komme oss vekk herifra.
Endelig kom vi oss tilbake til der vi starta, og vi trodde rollespillet var over. Nei, det var det ikke. Alle familiene, som tilsammen var 17 stykker, ble lagt på hvert sitt rom i et asylmottak. Du skulle visst hvor overlykkelig vi var over at vi fikk et rom, selv om rommet kun bestod av to skap som var ødelagte, ellers ingenting andre møbler, var det her luksus! Alle stappet seg rundt om i rommet og sov, noe som var sinnsykt deilig og få sovet noen timer inne, selv om det var ganske så kaldt der også.
Når vi våknet på morgnen ble vi vekket av en politimann som skrek inn i ørene våres at vi måtte stå opp, og lyste med lommelykten inn i ansiktet vårt for og sjekke at vi var våkne. Vi fikk også to kjeks til frokost. Etter det ble det ganske mye venting, og så måtte vi innom noen kontorer for og få tilatelse og slikt. Tilslutt ble rollespillet endelig ferdig, og alle samlet seg i gymsalen for informasjon. Vi fikk endel skryt, men det værste som info-mannen fortalte oss, var at der vi hadde ligget ute på natten, var en gravplass for flyktningene noen år tilbake. Gjett om jeg er glad jeg ikke hørte det mens jeg var der!
Det ble endel tekst, men for alle dere som dropper borgelig konfirmasjon på grunn av denne campen, går dere i en stor, stor feil. Når vi var midt oppi alle push-upsa og var kalde som en ispinne hadde vi ikke mye positivt i oss, men når jeg sitter her nå, og tenker tilbake på alt jeg har gjort, og så mye vi har lært, er jeg så sinnsykt glad jeg har gjort det. Sitter rett og slett igjen med en sinnsykt herlig følelse, tanken på at jeg har klart meg 24 timer som flyktning! I tillegg ble vi jo ekstra godt kjent med våre "familiemedlemmer", så jeg har jo også blitt mye bedre kjent med noen enn jeg vanligvis nok ikke hadde blitt kjent med.
Refugee er en opplevelsestur som virkelig er verdt det, gled dere alle som skal dit!
Bildet er fra google, fordi det ikke ble tatt noen bilder under rollespillet.
